Inntrykksrapport fra Piksel [X] festivalen
Bergen 22. – 25. November 2012
Piksel er 10 år gammel! Festivalen har undertittelen Kernel Panic! og er en festival for de spesielt interesserte der elektronikk, eksperimentering og forherligelse av feil står sentralt. De er statsstøtta underdogs som står sammen og stemningen er sjeldent inkluderende og utforskende.
Artistene, arrangørene, publikum og festivalens innhold satte i gang mange tanker hos meg. Programmet løper parallelt på flere steder i Bergen by: Workshops på dagen i BEKs lokaler og på Tapetmessen mens det ble holdt foredrag og presentasjoner på Lydgalleriet. I galleriene Østre og KNIPSU er det faste installasjoner under alle festivaldagene og på kveldene samles alle på Lydgalleriet for tre til fire forestillinger pr kveld. Opp til flere av festivalens artister brukes til både foredrag, workshops og forestilling. Det var mye program og for meg mange ukjente navn, her er de jeg husker:
Afroditi Psarras‘ lilytronica syr sine egne synther med strømførende ledninger som tråd. Visuelt er dette søtt, koselig og annerledes. Lydene hun lager er ikke så søte og koselige, men hun bruker et formspråk som kommuniserer veldig bra.
Signal to Screen med duoen RJ Fischer & Séamus O´Donnell er basert på lyd fra ekkobokser som mates inn i det RJ kalte a custom GPU live coding software. Uten automatiserte knotter og fadere programmerer han hver eneste endring i det visuelle uttrykket med kode. Vi får se koden han skriver på samme skjerm. For meg er det fascinerende å observere noen ha så god kontroll på noe så klønete som programmering. Og når uttrykket i tillegg er organisk, er jeg solgt! Det kunne se ut som en fotograf som eksperimenterte manuelt med et videokamera. Sort-hvitt og minimalistisk.
Louise Harris‘ untitled 2012 er en soloforestilling der hun genererer både lyd og bilde i programmene Pure Data og Processing. I dette tilfellet reagerer også bildet på lyden, men med et helt annet uttrykk enn hos den forrige duoen. Også veldig organisk, men med vakre komplimentærfarger. Hun hadde også en installasjon utstilt i KNIPSU.
Peter Flemming, en koselig kunstner fra Canada, viste oss hvordan vi lager vår egen høyttaler i BEKs lokaler. Trivsel, samarbeid og utforskertrang preger formiddagen. Høyttaleren vi lager er ikke som andre høyttalere, den består bare av en spole og en separat magnet. Disse to elementene gir ikke lyd i seg selv, men da vi festet magneten til et objekt (kopp, kakefat, plastflaske osv) og holdt den i nærheten av spolen, ble den lyden vi matet inn i spolen gjort om til lydbølger via objektets lydbærende kvaliteter. Peter hadde også en flott lydinstallasjon i Østre basert på dette der blant annet vinduene ut mot gata ble brukt som høyttalere.
Agnes Hvizdalek & Harald Fetveit var noe av det bedre synes jeg. Formen var musikalsk og forventningen de skapte lot vente på seg så lenge at folk begynte å gå og jeg ble pinlig berørt på deres vegne. Altså, det starter fokusert og relativt bråkete, men ikke så høyt. Etter hvert føler jeg at alt faller sammen og det mister totalt retning, folk forlater lokalet, men jeg velger å stå i det. Og heldigvis gjør også Agnes og Harald det. Plutselig og ut av det blå er det fullt faenskap så øra flagrer. Det gjør litt vondt, men noen av oss liker litt smerte. De overbeviser med det jeg vil kalle en Hollywood avslutning; den innfrir fullstendig! (En kommentar artistene selv ikke var så fornøyd med).
Dette etterfølges av duoen Otolab og deres Megatsunami som lager et industrielt lys- og lydshow som sendte meg rett til sengs etter konserten. Det var hardcore ass’. Blinkende strober og diverse lyskilder som påvirka lyssensorene på de hjemmesnekra kretskortene, som igjen påvirker lyden. Jeg synes ikke det var så himla bra, men uttrykket og lekenheten gjorde veldig inntrykk!
Den Bergensbaserte kunstneren og en av produsentene på festivalen, Hans Kristian Senneseth, holdt en workshop kalt LITE2SOUND. De bygget en sak som gjør om lys til lyd. Enheten er såpass liten at den egner seg i jakkelomma og oppfører seg relativt uforutsigbar avhengig av lysets karakter. Et begrensa leketøy i seg selv, men den satte hjernen min på sporet av nyttige og mindre nyttige bruksområder.
I naborommet foregikk det en annen workshop med David Strang og Vincent Van Uffelen som også baserte seg på lys, men på helt motsatt måte. Her overførte de lyd via lys! Med én lysdiode, en liten transformator og et batteri ble lyden fra en mp3-spiller sendt gjennom lufta og plukket opp av et lite solcellepanel som igjen var koplet rett i en lydmikser. Lyden mistet overraskende nok ikke noe merkbar kvalitet. Eksperimenter ble gjort med bevegelige speil som påvirket lysstrålen og gjorde lyden ustabil på forskjellige måter. Fint i øyeblikket, men kjedelig i lengden satte også denne workshopen hjernecellene mine i sving i forhold til andre bruksområder. Tror også det var halvparten av meningen med workshopen, og med Pikselfestivalen forøvrig.
Lørdagen infridde ikke helt, og da det var på høy tid med et avbrekk dro jeg og så et coverband og svingte meg heller litt der. Ironisk nok var det direktøren av BEK, Lars Ove Toft og hans kone, kunstneren Maia Urstad som spilte henholdsvis perkusjon og elbass. Oooooooooh yeah!!! Siste dagen med workshops gikk jeg glipp av da jeg lå bakfull på sofaen i den lånte leiligheten til langt på dag.
Mark Cetilia Pulse Shape 22 avsluttet festivalen med et lynskarpt sett bestående av én eneste, men altomfattende lyd fra en diger antenne som plukket opp radiobølger fra de umiddelbare omgivelsene. Han beveger lyden rundt i Lydgalleriets kvadrafoniske høyttaleranlegg som gir en slags utvikling i settet. Volumet stiger og stiger og stiger og stiger… Formen på det hele er knallsterk og kompromissløs. Sammen med lyden følger en video av sola filmet gjennom noen spesiallagde glasslinser som ga noen fine resultater. Lyden var dog nok for meg! Et rørende moment i settet hans var da alt utsyret hans konka og ga fra seg den drøyeste lyden jeg har hørt på lenge. A ghost in the machine. Feilen forsvant relativt fort og sporløst og han gjennomfører settet med angst i blikket.
Noe som slo meg til stadighet var at ingen av artistene ble introdusert før forestillingene. Det føltes litt ubarmhjertig og kaotisk. Men det var kanskje meningen? Jeg respekterer det som et bevisst valg, men personlig foretrekker jeg en slags ramme. Fire knirkefrie dager med opplegg som gikk parallelt i flere lokaler tyder dog på at det lå en god regi bak.
Fra første sekund møtte jeg inkluderende og åpne mennesker villige til å dele alt de kan. Fantastisk forfriskende når verden stort sett dilter etter dårlige verdier som konkurranse og kapital. Som sagt er dette en festival for spesielt interesserte og den ønsker heller ikke å tiltrekke seg folk som ikke er interesserte. Intensjonen og viljen til å holde på med noe så smalt kan sammenlignes med forskning. Menigmann gidder ikke dra til et laboratorium for å se på at noen forsker på noe de ikke skjønner bæret av, men synes det er fint å få en oppdatering i ny og ne når forskerne mener de har funnet noe nytt som kan funke. Og verden går videre. Det var ca 50-50 fordeling av artister og betalende publikum.
Eksperimentell elektronisk kunst er relativt nytt territorium for meg til tross for at jeg en gang i tiden jobbet som TV-reparatør. Et sterkt minne fra den tiden var uforståelige fenomener og lange dager på jakt etter elektroner på avveie. Selv om elektrisitet er noe vi tar for gitt og forventer at er en stabil bestanddel i vår hverdag, er vi alle familiære med mystiske tilbakemeldinger og ustabilitet. Elektronikk er like uforutsigbar som forutsigbar og jeg vil heller fryde meg over mystikken enn å ville ha full kontroll. Skriver det bak øret til neste gang dataen min krasjer. Kernel Panic!, undertittelen på årets festival, er en sikkerhetsfunksjon i operativsystemet som beskytter det mot selvskading. Har vårt samfunn en kernel panic funksjon? Vil menneskeheten ta grep før vi utrydder oss selv?
Det er søtt å observere voksne menn og kvinner leke med ting som sier pip shhht sssss og papp. Det er noe viktig på spill her selv om jeg ikke får helt tak på hva det er. Elektronisk kunst er ikke noe nytt, men det er ikke så gammelt heller. Cage og Stockhausen var pionerer, men elektrisitet fantes lenge før de benyttet seg av det. På samme tid som jeg skriver på en hyperavansert datamaskin, kan det se ut som at en del av kunstnerne på Piksel har gått bakover i tid og leker med elektronikken på et barnestadie. Det er prøving og feiling på ting som for lengst har utviklet seg til produkter du kan kjøpe i butikken. På Piksel handler det vel, på samme måte som i andre kunstformer, om at artistene ønsker å ha en nærkontakt med grunnmaterialene de jobber med.
Jeg har musikkbakgrunn og lytter automatisk med det musikalske øret. På forestillingene under Pikselfestivalen måtte jeg lytte med andre ører og sette pris på andre sider av lydproduksjon enn musikalitet. Konsepter, eksperimentering og viljen til å utfordre seg selv og andre var vektlagt mer enn selve formidlingen. De fleste hadde en ikke-musikalsk tilnærming som jeg i grunn satte stor pris på, men når fraværet av formidlingsfokus blir for stort, mister forestillingen magi og ender kun opp som et eksperiment. I så måte ble de som tilsynelatende hadde full kontroll på utstyret og uttrykket sitt kjedelige og sterile satt opp mot de som ikke hadde full kontroll.
Peter Flemming kommenterte over middagsbordet at “art is often a refuge for freaks”. Pikselfestivalen er ikke en ansamling med gærninger, men dette er sårbare folk som gjennom hardt arbeid er blitt veldig gode på å balansere på kanten av feil. Jeg ser sårbarheten i øynene til de aller fleste jeg møter og får umiddelbar sympati og ønsker å lytte til hva de har på hjertet. Dette savner jeg i de fleste andre arenaer jeg forholder meg til fremmede mennesker i.
Jeg ble utfordret på flere plan. Å dømme hva som var bra eller dårlig kunst ble for meg fort uinteressant. Når noen står på en scene og gir av seg selv, er det en helt unik og uvurderlig tilstandsrapport av en person og en kultur. Pikselfestivalen er et dypdykk i mystikken der ”feil” forherliges i håp om å forstå mer. De famler i mørket og kanskje er det vår iboende elektrisitet som gjør at vi dras mot det?
Morten Minothi Kristiansen
Musiker og arrangør av festivalen EDGE OF WRONG
(De fleste fotografiene er hentet fra piksel.no og artistenes egne nettsider. Mitt kamera konka)
